TAKK FOR NÅ, BARTESTUDENTER!

Semesteret går mot slutten, og vi må med tunge hjerter si at det samme gjelder denne bloggen. Det har vært både morsomt og utfordrende, lærerikt og givende og til tider veldig frustrerende. At tre uerfarne bloggere plutselig blir satt til å lage Trondheims kuleste studentblogg, tar litt på ;-)

Vi hadde høye ambisjoner og satte flere krav ved bloggens oppstart. Vi skulle blant annet poste to innlegg i uka, skrive de fleste av dem sammen og alltid godkjenne hverandres tekster før de ble publisert. Vi fant raskt ut at dette ikke var helt vår stil, og ting ble ut over høsten løst litt annerledes. Vi kom nå i hvert fall i mål til slutt, og vi er alle strålende fornøyde med resultatet. Ikke bare har vi lært oss å tenke mer hverdagssosiologisk, men bloggsamarbeidet har også resultert i et vennskap vi ikke ville vært foruten.

Bloggens tema er gjennomgående rettet mot studentene og studentlivet i Trondheim by. Vi har valgt å skrive om det vi tror studenter interesserer seg for, og ikke minst hva vi selv synes er gøy å skrive om. Vi har utfordret oss selv på flere områder. Vi har blant annet vært på flørtekurs, gjennomført flashmob, levd ett døgn offline og vært edru på byen - ikke bare én, men to ganger.

Med andre ord: SOS2019 - Vår Sosiale Virkelighet - har lært oss masse. Vi tar oss selv i å sitte med sosiologibrillene på litt oftere enn vi skulle trodd. Vi har lært oss å bruke sosiologisk teori på en aktiv og praktisk måte, og det hverdagslivet som vi tidligere tok for gitt, har nå blitt en viktig del av det vi ser på som sosiologi. Vi vil ta med oss kunnskapen i videre studier og arbeidsliv. Dette gjelder både oss som skal bli lektorer og hun som skal bli sosiolog - hurra for et nyttig, allsidig og kreativt kurs!

#takkfoross #SOS2019 #like #tommelopp #lektor #sosiologi #Eli #Gunnhild #Aksel #NTNU #Dragvoll #godjul #hilsenLotteMalinKaren

(Bildet tatt med Karens iPhone)

GÅR UNDER DUSKEN SNART UNDER?

HVA?! Ja, du leste riktig. NTNU truer med nedleggelse av den eneste studentavisen vi har her i Trondheim. Hva i all verden, tenker kanskje du. Det gjør vi også.

Annenhver tirsdag stables rykende ferske eksemplarer av Under Dusken i hyllene rundt om på de ulike campusene ved NTNU og andre skoler i trønderbyen - og alle hjerter gleder seg. Det finnes ingen bedre prokrastinering, ingen bedre erstatning for kjedelige forelesninger, ei eller noen bedre måte få inn litt nyttig kunnskap og nyheter på. Under Dusken har vært favorittavisen til studentene i byen i over 100 år, og vi ønsker sårt 100 nye. NTNU er opptatt av tradisjoner, så hvorfor vil ikke skolen fortsette med denne tradisjonen?

Under Dusken er studentenes stemme ut til medstudenter, ansatte ved universitetet og høgskolene og alle andre som ønsker å lese gode, velskrevne artikler, morsomme kåseri og opplysende leserinnlegg. Den er drevet av studenter som jobber frivillig og helt gratis - er ikke dette noe vi bør applaudere heller enn å straffe? Argumentet er at penger må spares, Studentersamfundet og SiT har ikke lenger mulighet til å finansiere avisen. Studentmediene i Trondheim ser på NTNU som eneste løsning, men NTNU har fortsatt ikke gitt klarsignal om økonomiske bidrag.

Alternativet er at avisen kun blir nettbasert. Er dette noe vi ønsker? I en alt for digitalisert verden, er det flere studenter som synes det er godt å bla i en avis i papirutgave. Den er gratis (et stort pluss!!), tar opp interessante tema og saker, og er en avis de fleste, etter noen år i trønderbyen, har fått et nært forhold til. Gunnar Bovim og resten av "sjefene" på NTNUs Galtvort: vær så snill og dropp fancy "Jentedager" og kutt ned på dyre markedsføringskampanjer. Avse noen av de nesten 5 millionene dere hanker inn på semesteravgiften. Da vil vi kanskje ha råd til å lese vår kjære studentavis i noen år til, og ikke minst; studentdemokratiet svekkes ikke, og vår stemme når kanskje ut.

(Bilder hentet fra Google)

Mer informasjon finner du her, her og her

BOLIGTIPS TIL EN BARTESTUDENT

Å skulle bestemme seg for hvor man vil bosette seg som student i Trondheim er sannelig ikke lett. Det kan jeg selv skrive under på. Det er så mange kriterier som skal oppfylles, men samtidig et stramt budsjett som skal følges. For hva er det som er viktigst for oss i denne fasen av livet? Vi er jo "bare" studenter, så det som kanskje betyr mest for oss er om boligen for eksempel har innlagt bredbånd eller en bussholdeplass i nærheten. Vi ønsker jo også at vi skal kunne invitere venner på besøk, ha en fest en gang i blant, samtidig som at dette skal føles som et hjem for oss. Det er mye å tenke på når man skal flytte på seg, og spesielt vanskelig er det jo når man kommer til en helt ny, ukjent by, slik som Trondheim er for mange studenter.

Som en vaskeekte trønder føler jeg derfor at det er min plikt å komme med noen boligtips som kan være nyttig om du er student i Trondheim. Jeg har bodd både her og der i denne fantastiske byen, så litt kunnskap om temaet har jeg jo. Min egen boligreise begynte da jeg fløy ut fra mine foreldres rede på Byåsen i 2013. Da gikk turen til et superkoselig kollektiv på Møllenberg, der jeg vandret mellom Solsiden, sentrum og Bakklandet på kun et par hundre skritt, hvor jeg hadde seks dagligvarebutikker i nær gåavstand og et treningssenter rett rundt svingen. I sommer måtte jeg med et tungt hjerte flytte, og turen gikk videre til et nytt kollektiv midt i sentrum. Fortsatt alt man kunne ønske i nær gåavstand, men derimot en høylytt og irriterende taxi-kø rett utenfor vinduet natt til fredag, lørdag og søndag. Matvarehandling har faktisk blitt mer av et ork, da jeg må åle meg gjennom en altfor trang og stappfull Rema1000-butikk på Torget, i stedet for å boltre meg i den (relativt) store som ligger på Bakklandet. Jeg kjenner også at jeg savner gjettekonkurransene jeg og kassamannen pleide å ha om hvor mye smågodtposen min kommer til å koste denne gangen...

Man ønsker jo å føle en tilhørighet til plassen man skal bo, da man forhåpentligvis skal bo der en god stund. Nærmiljøet blir viktig, og i stor grad så ønsker vi ofte å være knyttet til mennesker eller plasser i nærheten av der vi bor. Det kan oppleves som en form for trygghet å få gjengjeldende nikk og smil fra for eksempel kassamannen på Rema eller fra naboen du stadig møter ved postkassa. Vi som studenter tilhører jo også en gruppe mennesker som stadig er på flyttefot. Kanskje skal du flytte hit for å studere? Kanskje trives du ikke der du bor nå? Kanskje opplever du et samlivsbrudd? Eller kanskje du flytter for å prøve ut en annen bydel som du har hørt så mye godt om? Etter å ha bodd i Trondheim en stund finner man forhåpentligvis ut hvilke bosteder som passer ens behov, men her kommer i alle fall et par boligtips til deg som skal flytte til eller i Norges beste studentby: 

  • Location is key: Tenk nøye gjennom hva som er viktig for deg å være nært. Er det skolen, er det jobb eller er det sentrum? Ønsker du å bo i fredelige omgivelser med nær tilgang til naturen, eller er shopping, kafé-liv og korte gåavstander som er det viktigste? I Trondheim går det heldigvis ofte busser både den ene og den andre veien, så man skal i teorien kunne komme seg fra A til B ganske smidig. Men husk: Det er lettere å komme seg til og fra Dragvoll på hverdager mellom kl.06.00 og kl.24.00 enn det er å komme seg fra sentrum og hjem til Dragvoll natt til fredag, lørdag og søndag. Så hvis du er glad i en snurr på byen, bo sentrumsnært! 
  • Økonomi: Det sier seg litt selv at prisen på en hybel vil variere etter hvor nært sentrum du bor. Et lite tips kan være å bosette seg litt midt i mellom skole og sentrum. Går du på Dragvoll, kan du for eksempel slå deg ned i Tyholtområdet. Kun 20 minutters gåavstand til sentrum og en rask sykkeltur opp til skolen. Lommeboken din vil takke deg i det lange løp, da både månedsleien kanskje blir litt rimeligere og terskelen for å dra til sentrum for å shoppe muligens blir noe høyere.
  • Naboer: Hvor mye kontakt med naboene dine ønsker du deg? For noen kan sosial kontakt med naboene være etterlengtet, mens andre får det nok av det sosiale fra andre steder. Det er forskjell på nabokontakten i de forskjellige bo-områdene i Trondheim, og dette kan i stor grad kobles opp mot blant annet møteplasser. Ofte handler man i samme nærbutikk, drikker kaffe på samme kafé og trener på samme treningssenter, og da er det lett å komme i kontakt med de samme menneskene om og om igjen - om man ønsker. Bor man i tillegg i et av de typiske "studentområdene", slik som for eksempel ved Møllenberg, Bakklandet, Øya eller Ila, vil naboene ofte være studenter som deg, noe som betyr at du kanskje kan få en invitasjon til et hyggelig vors mens dere begge er ute og kaster søpla?

 




(Bilde hentet fra Google)

 

Referanse: Tjora, Aksel (2012). Sammen i byen: En sosiologisk analyse av det urbane naboskap, nærmiljø og boligens betydning. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag

SOSIALISERING OG KOMMUNIKASJON I SOSIALE MEDIER

Sosialisering er viktig i forbindelse med å tilegne oss meningene, ferdighetene og kunnskapene vi må inneha for å kunne delta i samfunnet som aksepterte, fullverdige medlemmer. Dette er en prosess som blant annet innebærer tilegnelse av kultur. Dermed kan vi også kalle sosialisering for en prosess for kulturoverføring, og denne omfatter elementer som normer, verdier og språk. Sist, men ikke minst er sosialisering helt avgjørende for vår utvikling som særegne individer med en helt egen personlighet. Ergo: sosialisering er viktig for oss - ikke bare de første leveårene, men hele livet ut.

 For å sosialisere og mer generelt være sosiale vesener, er vi avhengige av kommunikasjon. Kommunikasjon er en sentral og integrert del av sosial interaksjon, og ens evne til å kommunisere med andre er en avgjørende sosial ferdighet. I dag foregår en stadig større andel av vår sosiale interaksjon via nett. Sosiale medier har eksplodert de siste årene, og jeg kan for eksempel telle på én hånd alle jeg vet om som ikke er på Facebook. Når man sammenligner vår generasjon med de før oss, ser vi at endringene i både sosialiseringskontekst og sosialiseringsinnhold har vært store. En viktig bidragsyter til dette er den voldsomme økningen i medietilbud- og konsum. Hva skjer da med måten vi sosialiserer og kommuniserer på?

 

En figur på den interaktive kommunikasjonsmodellen (bilde hentet fra Google)

Den interaktive kommunikasjonsmodellen er en utvidelse av den tradisjonelle, lineære kommunikasjonsmodellen. I sistnevnte modell er kommunikasjonen enveis, og det er en sender som har et budskap. Budskapet innkodes, som regel i form av ord, for deretter å sendes gjennom en overføringskanal. Når budskapet når mottakeren, dekoder og tolker vedkommende det slik han/hun oppfatter det. Hvis budskapet misforstås eller ikke når fram, oppstår det støy eller forstyrrelser. Den interaktive kommunikasjonsmodellen oppsto fordi den lineære modellen kun er egnet til å beskrive upersonlig kommunikasjon. Når det gjelder mellommenneskelig, personlig kommunikasjon må man ta i betraktning flere forhold. Budskapet inneholder nemlig både tilsiktede og utilsiktede elementer, i tillegg gir vi ofte løpende feedback i form av verbale uttrykk eller tegn. Kroppsspråk har også utrolig mye å si.

Min erfaring er at det er mye enklere å kommunisere med folk ansikt til ansikt enn via telefon, og at det er lettere å kommunisere via telefon enn via sosiale medier. Eksempelvis kjenner jeg mange som blir usikre hvis den de skriver med ikke bruker smilefjes, meg selv inkludert. Da er jeg på alerten med én gang, og prøver å komme på noe jeg kan skrive for å forsikre meg om at den andre personen ikke er sur. Dette høres kanskje helt latterlig ut, spesielt for de eldre generasjonene som ikke er like vant til å tekste som oss, men for meg framstår det helt naturlig at denne usikkerheten oppstår. Det ligger virkelig noe i det å kunne gi løpende feedback i form av verbale uttrykk, tegn og kroppsspråk. Støy i budskapet virker for meg å være langt mer vanlig når man tekster enn når man faktisk prater sammen. Med utgangspunkt i kommunikasjonsteorien over her, vil jeg anta at det er fordi vi ikke kan vise til kroppsspråk, stemmeleie eller blikk når vi kommuniserer. Vi mister også muligheten til å kommunisere på en måte som tillater at vi kan svare hverandre nokså umiddelbart og eventuelt avbryte den andre hvis vi ikke helt forstår budskapet.

Jeg tror det er sykt mye dårlig stemning som kunne vært unngått hvis vi snakket sammen i stedet for å skrive til hverandre, haha.

 

(Bilde hentet fra Google)

 

 Referanser: Schiefloe, Per Morten (2011). Mennesker og samfunn. Bergen: Fagbokforlaget

EN BUSSTURS UTFORDRINGER

Fra du står opp til du går og legger deg tenker du gjennom flere ting enn du skulle tro. I det du slår til vekkerklokka og slumrer for første gang, har flere tanker og vurderinger for og imot allerede gått gjennom hodet ditt. I dette innlegget skal jeg ta for meg den hverdagssituasjonen som skaper mest frustrasjon hos meg: bussturen opp til skolen.

Okei, 08.22, den rekker jeg. Nei, jeg må visst ta den som går litt senere. Jeg får vel prøve meg på 08.52. Den klarer jeg. Fire busser senere springer jeg til bussen - alltid i siste liten. Når den så kommer snikende opp bakken, popper den første vurderingssituasjonen opp, og jeg tenker for meg selv: Okei, vi står fem stykker på busstoppet. Skal jeg eller noen andre rekke ut hånden og signalisere bussjåføren? Det er sikkert noen andre som gjør det. Nei?? Tydeligvis ikke. Jeg strekker ut hånden (samtidig som alle de andre på busstoppet, vel og merke). Bussen svinger inn på stoppet. Okei. Skal jeg gå inn foran eller bak? Det ser ut som de fleste skal inn foran, da tar jeg bak. Nei, der stoppet visst bussen noen meter for tidlig. Får vel gå inn foran likevel da. Jeg stiller meg bakerst i køen og venter på tur.

Skal jeg si hei til bussjåføren? Nei, jeg sier hei hvis han sier hei først. Eller, hva slags tankegang er egentlig det? Jeg skal jammen meg si hei først. "Hei". Oi, flaut, det ble ett litt svakt hei. Lurer på om han hørte det? Flaut, tenkt hvis noen andre fikk det med seg. Okei, gå videre inn i bussen nå. Hvor skal jeg sette meg? Der er det fullt, og der er det fullt. Der er det et ledig sete! Men fillen, en søt gutt sitter på siden av, nei, det tørr jeg ikke. Jeg får gå videre inn. Vil helst ikke sitte med noen, altså. Ånei! der sitter Aksel fra sosiologiklassen. Det siste jeg har lyst til nå er å snakke med ham. Må jeg si hei? Jeg kan late som jeg ikke ser ham. Jeg ser ned og går raskt forbi. Der ja! Ledig helt bakerst, perfekt. Endelig kan jeg slappe litt av.

Jeg stapper øreproppene i, og setter meg godt til rette - nå er jeg trygg. Det jeg liker aller best med bussturen opp til skolen, er å sitte og observere alle som sitter sammen med meg på bussen. Av og til lar jeg til og med være å sette på musikk, fordi jeg sitter og overhører andre sine samtaler . Er det bare meg, eller er vi alle så nysgjerrige på hvordan andre mennesker er, hva de snakker om, og hva de gjør?

Vi nærmer oss Dragvoll, og nye vurderingssituasjoner dukker opp igjen. Skal jeg trykke på stopp-knappen? Tipper noen andre gjør det. Ja, ser der ja. Jeg har vært så heldig å få en med-passasjer på siden av meg, men det virker ikke som om han har tenkt seg av. Jeg begynner å ta på meg lue og hansker for å signalisere at jeg skal av på neste stopp. Han tar heldigvis hintet og reiser seg (litt for tidlig da, for nå må jeg stå og vente - typisk).

 

(Bilde hentet fra Google)


Busstoppet kommer til syne, flere skal av. Håper jeg rekker ut før dørene stenger. Jeg og tre andre stiller oss ved den helt bakerste utgangsdøren. Bussjåføren stopper og åpner de to fremste, men ikke vår dør. HVA SKAL VI GJØRE Nå? Dette er mitt største mareritt. Skal jeg rope?? Kan ikke han høye gutten på siden av meg ta litt ansvar? Nei, tydeligvis ikke. Jeg prøver meg på et lite rop: "Kan du åpne bak?!". Det ble mye lavere enn jeg hadde forestilt meg. Heldigvis sier en av passasjerene lengre framme i bussen ifra, og døren lukkes opp. Fjoh! Der var jeg ute. Overlevde bussturen i dag også, gitt.

Denne lille situasjonen viser hvor enormt mange avgjørelser og vurderinger vi tar daglig. Bussturen varer maks 15 min, men ti tusen tanker har allerede vært gjennom hodet mitt. Jeg vurderer hvordan jeg selv fremstår, hvordan andre oppfører seg, hvordan jeg tror andre ser på meg, hvordan mine handlinger blir mottatt, hva jeg kan tjene på å handle som jeg gjør, hva som er rett å gjøre i den og den situasjonen og masse masse mer. Det avgjørende er hvordan vi selv vurderer sammenhengen mellom mål, handlingsalternativer, kostnader og måloppnåelse. På denne måten kan vi ta rasjonelle valg. Guri, det er slitsomt å være menneske.

Referanse: Schiefloe, Per Morten (2011). Mennesker og samfunn. Bergen: Fagbokforlaget.

HVORFOR DENNE FRIVILLIGHETSKULTUREN?

Frivillighetskulturen i studentbyen Trondheim er noe for seg selv. Man skal lete lenge for å finne personer som villig kjemper seg gjennom en omfattende søkeprosess, skumle intervjuer og strenge opptaksrunder som videre kun resulterer i arbeidsøkter på 15 timer i uka, og att på til er UTEN NOEN FORM FOR BETALING. Men joda, i Trondheim gjør man nettopp dette. Hva er egentlig årsaken? Hvorfor er studentene i byen vår så ekstremt ivrige på frivillighetsfronten? Hva er motivasjonen deres?

Det sies at mennesker følger strømmen. Kan dette fenomenet også overføres til frivillighetskulturen i Trondheim? Driver vi frivillig arbeid fordi "alle andre gjør det"? Det kan nok være en mulig forklaring. Før jeg flyttet hit hadde jeg aldri hørt om begrepet "frivillig verv", men etter immatrikuleringen kan jeg, uten å overdrive, si at ordet var brent fast i hjernen min og at jeg i løpet av dagen hadde hørt det minst 50 ganger. Det virket som at alle drev med noe frivillig ved siden av studiene - klart jeg måtte være en del av dette! Kulturfestivalen UKA var mest fristende, og jeg bestemte meg for å søke på en av stillingene her. Jeg fikk sjokk da det senere viste seg at jeg måtte på intervju for å få lov til å jobbe - var det virkelig så mange om beinet? Heldigvis fikk jeg innpass (hadde kanskje noe med at jeg kjente noen som kjente noen som kjente noen), og jeg ble raskt bitt av basillen. Det ble fort en snøballeffekt. Jeg fikk flere og flere verv, og flere og flere av vennene mine vervet seg til de samme gjengene eller organisasjonene. Tilhørighet- og fellesskapsfølelsen som oppsto, var nok mest avgjørende, men også tanken om at vi var med på å skape og opprettholde noe som flere kunne ha gleden av, sto sterkt.


(Bilde hentet fra Google)

Videre har vi de personene med minst fem forskjellige verv, lederverv vel og merke, i ulike organisasjoner, og som i tillegg til dette kun har A´er på vitnemålet. Hvem er disse personene, egentlig? Jo, det er de som har et frivillig verv for egen vinning i form av å bygge opp en god CV. Hun eller han går ofte på indøk, er veldig glad i polo-skjorter og gjør alt de kan for å bygge nettverk. De frivillige vervene blir en brikke i spillet for å gjøre CVen enda bedre - det kan nemlig være akkurat dette som gjør at de får den toppjobben de alltid har drømt om. Misforstå meg rett, dette er veldig flinke mennesker som frivillighetskulturen i Trondheim bør sette pris på - de tar jobben veldig seriøst, og har ikke vervet kun for å få tilgang på hyblene og billig alkohol. De får ting til å fungere, har en struktur i arbeidet de gjør, er flinke på delegering og passer på at ting blir gjort. Det som får dem til å jobbe time etter time uten betaling, er likevel tanken om at "en eller annen dag vil jeg få betaling for den innsatsen jeg gjør nå".

Jeg tipper de aller fleste trondheimsstudenter kjenner en eller annen som har gått i "frivillig verv-fella". Dette er en person som kanskje var litt sjenert på videregående, men som nå har bestemt seg for å komme ut av skyggen. I et forsøk på å utfordre seg selv og få flere venner (gjerne med litt push-effekt fra foreldre som har gått siv-ing og selv vært frivillige), har han eller hun nå bestemt seg for å jobbe som frivillig på Studentersamfundet. Det som er så fint med de frivillige vervene, spesielt på Samfundet, er at du finner en blanding av alle typer mennesker du kan tenke deg - derfor vil du, uansett hvor sjenert, kul, rar, sexy, nerdete eller morsom du er, finne deg til rette. Frivillig verv-fella er når man finner seg så godt til rette at man ikke ønsker å gjøre noe annet enn å nettopp jobbe med dette vervet. Flere lar det går ut over skolen, men etter mye vurdering mener de at det er verdt det. Disse personene holder liv i Trondheims frivillighetskultur som ingen andre, og noen av dem forblir i frivillighetsbobla resten av livet (les: Tormod). Hva skulle vi gjort uten dem?


(Bilde hentet fra Google)

HJELP, HVILKET UTESTED SKAL JEG GÅ PÅ?

Du skal ikke stigmatisere. Du skal ikke generalisere. Du skal ikke ha stereotypier. For all del ikke trekk alle under én kam. Joda. I dette blogginnlegget skal jeg gjøre nettopp dette - jeg skal se på noen utvalgte barer og utesteder i Trondheim, hvilke personer som henger her og hva som er "typisk" for denne plassen. Alt dette for at du, kjære bloggleser, skal finne ut hva som passer best for deg.

(Husk å lese dette innlegget med ironisk distanse)

Studio 26

Leter du etter det eneste utestedet i Trondheim der det ikke er teit å gå med høye sko? Er du glad i å ta på deg lårkorte glitterkjoler eller en stilig dress? Da er dette plassen for deg. På Studio 26 henger Trondheims tøffeste: Rosenborgspillere, Northug-brødrene og BI-folket. Er du gira på å menge deg med denne celebre gjengen, er det med andre ord hit du bør ta turen. De peneste jentene blir påspandert Cava og Champagne av de rikeste gutta - man skal vise at man har penger: enten i form av dyre klær, botox i leppene eller at kortet ditt er gjennomgående varmt hele kvelden. "Steking" er dansemåten - lær deg denne eller gå hjem. Tipper du kommer til å kose deg kjempemasse.

(Bilde hentet fra Google)

Diskoteket

Diskoteket er Trondheims svar på Grünerløkka-barene i Oslo. Her går de hippe og kule trondheimsstudentene. Det er OK med alt fra slitte converse og dongerijakke til sneakers og kjole - men husk; det skal være stilig og litt annerledes. NRK-folkene (les: de som jobber i P3), dragvollguttene og hipsterjentene henger her. Alle "digger" det lille dansegulvet og den fete musikken. Hvis du ikke vil danse, kan du slå deg ned ved ett av de mange bordene på utestedet. Har du og gjengen din først fått tak i ett bord, blir dere mest sannsynlig sittende her hele kvelden, og det blir vanskelig for andre å slippe til. Er du med andre ord på jakt etter nye bekjentskap, bør du holde deg unna denne plassen - her gjenger man seg med de man kjenner!

 

Downtown

Er du gira på gutter som gnikker seg oppi deg mens du danser, jentegjenger som synger for full hals til Britney Spears eller gamle menn som står og observerer de dansende ungdommene i et hjørne for seg selv? Da er Downtown den perfekte plassen for deg! Klientellet er bredt; alt fra store vennegjenger på sjekker´n til bygdegutter som har tatt seg en tur til storbyen, menn i 50-års alderen, 16-åringer som har kommet inn på falsk legg, noen fra Gløs, noen fra Dragvoll og noen fra BI. Utestedet er harry, men samtidig stilig. Det spilles kul musikk og det spilles teit musikk. Det er rare folk her og det er greie folk her. Med andre ord; en god og salig blanding. Det kan høres kanskje snodig ut, men det er nettopp dette som gjør "Downtown til Downtown". Du kan ikke ha vært student i Trondheim uten å ha tatt turen innom hit.

(Bilde hentet fra Google)

Circus

Er du singel og jente? Da er dette utestedet perfekt for deg. Her finner du nemlig byens billigste øl, noe som tiltrekker seg maaaange gutter. Utestedet er veldig lite, men det har sin sjarm det òg. Er du glad i å pynte deg, bør du derimot tenke deg om to ganger før du drar hit. I løpet av kvelden vil du, uten tvil, få en eller to øl skyllet over deg i det noen av guttene klikker når deres favorittband kommer på høyttaleren. Sanger fra Metallica, Kaizers Orchestra og ACDC kommer gjennomgående, så litt allsang må du tåle. Utestedet har ikke garderobe, men dersom du smiler pent og flørter litt med bartenderen, får du ofte lov til å slenge jakken bak baren. Når utestedet stenger må du til og med kanskje få litt hjelp av kjekkasen i baren til å lete etter den?

 

TAG

TAG er Trondheims nyeste utested, og Studio 26 har endelig fått en konkurrent - som att på til har GRATIS inngang!! Ulempen med dette er laaang kø som aldri virker å gå fremover, da pene jenter tydeligvis slipper lettere inn enn oss andre. TAG har 23 års aldersgrense, og man skulle tro at det derfor var noe roligere her enn på for eksempel Downtown, men den gang ei. De flotte, vakre og sexy menneskene som har vært så heldige å komme inn, bøtter ned på sprudlevann og Gin Tonic, noe som fører til crazy tilstander på dansegulvet. De fleste går med hevet hodet, høye sko og dyre klær - har du dette, glir du rett inn. Husk å smile skikkelig mye til vakten; da slipper du kanskje å stå i kø så lenge.

 

Lille London

Har du studert i litt for mange år? Føler du at det bare er unge folk på alle utesteder i hele Trondheim? Har de fleste av vennene dine begynt å danne det A4-livet de så lenge fryktet? Da er dette plassen for deg. Lille London er Trondheims mest avslappa bar. Her er det ingen dresskode, ikke for bråkete og høy musikk og heller ingen pripne berter som forventer å bli påspandert drikke. Du kan være deg selv (så lenge "deg selv" ikke er en aksjemegler iført Armani-dress), du kan ta deg en god og kald øl og du kan glemme livets bekymringer for noen timer. Er du på sjekker´n er Lille London kanskje ikke det aller beste stedet, men du vet jo aldri, kanskje møter du en begynnende voksen øl-elsker som liker å ta livet med ro - akkurat som deg!

 (Bilde hentet fra Google)

Dette er satt veldig på spissen, men likevel vet jeg at flere vil være enige i måten jeg har beskrevet de ulike utestedene i Trondheim på og hvilke type personer som går hit. Hvorfor kan vi egentlig gjøre dette? Stigmatisering, generalisering og stereotypier, begreper som ble introdusert i innledninga, blir svært relevante her. Det er viktig å poengtere at man, på tross av at det kan være morsomt å tulle med, må være litt forsiktig med denne måten å tenke og dømme på. Likevel vet vi at dette gjøres daglig - ikke bare med overfladiske ting som utesteder og hvem som liker hva, men også med mer alvorlige ting som kan få alvorlige følger. Så, på tross av innleggets tullete tema og ironiske distanse; pass på å ikke trekke for raske konklusjoner basert på ting du vet lite eller ingenting om, og ikke trekk alle under én kam. I dagens samfunn og med nylige hendelser i minnet, blir dette spesielt viktig.

 

 Referanser: Bø, Inge (2011). Påvirkning og kontroll. Bergen: Fagbokforlaget

"OI, JEG VILLE I HVERT FALL IKKE LEST DIN BIOGRAFI...."

Som syndende datter av to avholdsforeldre, bestemte jeg meg denne høsten for å teste ut et nytt prosjekt: hvordan er det egentlig å være edru på byen? Det sies at byturen ikke blir like festlig uten bobler i glasset, men er dette virkelig sant? Alkoholmyten måtte testes ut, og det ble den - ikke bare én, men to ganger i løpet av høsten!

Jeg skal ikke skyve under en stol at det ble vanskelig. Vanligvis har jeg inntatt noen enheter med alkoholholdig drikke når jeg og vennene mine drar på bytur. De fleste i vennegjengen synes faktisk at det er skikkelig kjedelig når jeg, eller noen andre, velger å sette spriten på hylla en kveld. Hvorfor er det egentlig slik? Trenger man virkelig å komme med unnskyldninger og forklaringer til hvorfor man en gang i blant ikke har lyst til å drikke?

Som individer er vi ekstremt redde for å skille oss ut i mengden, og vi synes også det er rart når andre gjør det. Vi liker å være på bølgelengde med de rundt oss, og vi vil følge strømmen. Samtidig elsker vi frihetsfølelsen alkohol gir oss, og at vi i beruset tilsand ofte slipper å følge de normer og regler som samfunnet setter i ulike situasjoner. I rollen som student, singel, 23-åring og sosial venninne, forventes det likevel at man gjerne drikker og er litt crazy på byen - gjør vi ikke dette, bryter vi på en måte det som forventes av oss i akkurat denne settingen: å være sprudlende, full, flørten og danseglad.

 

 (Bilde hentet fra Google)

Det hele begynte en helg i starten av september. Jeg og venninnene mine fra hjembyen skulle på vors og deretter videre på konsert. På vei ut døren hev jeg i meg en espresso, og dro deretter av sted uten den tradisjonelle vinmonopol-posen klirrende i hånden. Jeg ble møtt med skeptiske blikk og undring med en gang jeg satt meg ned i sofaen. "Hvor er drikken din?" "Hva, skal du ikke drikke?" "Hvorfor???". De krasse og negative spørsmålene haglet rundt meg, og hånlig latter fylte rommet. Etter 10 min var det derimot over, og jentene fortsatte med sitt normale (og glade) humør. Ut over vorset merket jeg likevel at jeg ikke ble inkludert på samme måte som jeg vanligvis pleier - om dette hadde noe med min edruelighet å gjøre, kan jeg raskt bekrefte, men om det var fordi de de med vilje ekskluderte meg eller fordi jeg rett og slett ikke gadd å ta del i fyllepraten deres (som i dag bare virket useriøs), er vanskelig å si. Vi kom oss nå i hvert fall videre på konserten, og jeg fikk atter en gang bruk for mine forsvarsargumenter til hvorfor man ikke alltid trenger å drikke på byen. Jeg trodde venninnene mine var negative, men her var det - om mulig - enda verre.

Bartenderen sendte meg et medlidende smil i det han rakte meg vannet jeg bestilte fra baren. En fyr bak meg i køen lurte på hva jeg drakk, og da jeg svarte "vann", responderte han med å si "oi, jeg ville i hvert fall ikke lest din biografi...". Menneskene rundt meg, som jeg vanligvis ikke ville tenkt så mye over, virket i dag som en gjeng med dyr som nettopp hadde sluppet ut fra dyrehagen. Jeg kunne nok vært litt mer avslappet og løs, men jeg innså at jeg likevel aldri ville komme til å komme opp på deres nivå. Etter konserten (som for øvrig var veldig bra) tuslet jeg hjemover. Den eneste fordelen med dette lille eksperimentet var å våkne opp opplagt og fin søndags morgen.

Det ble oktober, og jeg skulle for andre gang begi meg ut på dette prosjektet - denne gang med en litt ny vri. Erfaringsmessig ble avholdenhet på vors og byen ikke tatt godt i mot, så nå skulle en ny taktikk prøves! Jeg skulle holde meg edru hele kvelden, men ingen av vennene mine eller folk på byen skulle få vite om det. Jeg helte vann halvfullt i en tom brusflaske (for deg som ikke er spritdrikker: det er slik vi vanligvis gjør det) og tok med meg blandevann og en oppkutta lime - det måtte selvfølgelig se helt ekte ut. På vorset var det ingen som fersket meg, og jeg levde meg (nesten) helt inn i rollen som beruset person. Drikkeleken "Jeg har aldri" var pinligere enn før, men ellers gikk alt som smurt. Kommentarene fra sist edru-vors var ikke tilstede i det hele tatt - var dette kun et resultat av at folk trodde jeg drakk og ikke var edru?!

Ute på byen, som for øvrig besto av like fulle og galne mennesker som sist gang, bestilte jeg meg en drink uten alkohol, og unngikk på denne måten også spørsmål fra folk rundt meg - gud hvor herlig!!! MEN selv om jeg i dag unngikk negativ respons fra venner og de jeg møtte ute på byen, var det også denne gang like vanskelig som sist å holde humøret oppe. Jeg konkluderer dermed med at fulle mennesker er noe for seg selv, og at vors og bytur kanskje er litt kjekker når du selv er en av dem.

 

Fordeler med å være edru på byen:

  • Billig
  • Skader ikke kroppen
  • Du husker alt det dumme venninnen din gjorde den kvelden
  • Ingen bakrus dagen derpå
  • Du føler deg skikkelig smart

 

Ulemper med å være edru på byen:

  • Du når aldri "nivået" til de andre
  • Du blir ikke inkludert på samme måten
  • Du (i hvert fall ikke jeg) tørr ikke å danse crazy på dansegulvet eller prøve deg på han fine fyren
  • Du blir stigmatisert og oppfattet som litt kjedelig

 

BINGE-WATCHING

Når jeg møter nye folk, spør de meg stadig vekk hva jeg liker å gjøre på fritiden, om jeg har noen hobbyer osv. Så i dag tenkte jeg å skrive litt om min absolutte favoritthobby - nemlig "binge-watching" av TV-serier. Jeg prøvde å google litt rundt for å finne et passende norsk begrep, og kom fram til at det som klinget best i mine ører var "seriefråtsing".

En perfekt kveld for meg (eller en hel dag for den saks skyld) består av å ligge på sofaen med datamaskinen på fanget og se episode etter episode av mine favorittserier. Det er dette jeg bruker den lille fritiden jeg har til overs etter skole, trening og jobb på. Jeg orker ikke å bruke hjernecellene mine til noe fornuftig, vil bare slappe av og slippe å anstrenge meg så mye som mulig. Susie Scott kaller det for en "new mindscape-tilværelse". Det å bruke fritiden sin på å rømme fra den virkelige verden og inn i en annen - og det er jo nettopp det jeg gjør når jeg ser på tv-serier, er det ikke?

Seriefråtsing vil si at man ser flere episoder raskt etter hverandre, da gjerne ved å se på DVD-er eller å se episodene på en strømningstjeneste på nett. Det vil altså si at man kan se en hel sesong av en TV-serie rett etter hverandre uten å måtte ta pauser for å vente på at en ny episode kommer ut. Dette kan nok for mange høres helt gærent ut, men for meg er dette en av de beste måtene å koble ut og slappe helt av på.

(Bilde hentet fra Google)

Etter at strømningstjenester som for eksempel Netflix og HBO kom på banen, har seriefråtsing fått en helt ny betydning. Selv om mange har «binge-watchet» TV-serier helt siden DVD-boksene begynte å dukke opp, fikk fenomenet virkelig fart gjennom tilgjengeliggjøringen av hele TV-sesonger på fildelingsnettverk. TV-serier som House of Cards, Orange Is the New Black og Unbreakable Kimmy Schmidt, alle produsert for Netflix, slipper hele sesonger av serien på en og samme tid. Dette betyr at vi som seere kan fråtse i episoder og glemme alt av andre plikter som vi egentlig burde gjøre.

Men hvorfor seriefråtser vi egentlig slik som vi gjør? Det finnes både psykologiske, sosiale og kulturelle forklaringer på dette fenomenet. Å se på TV eller å se på en film blir ofte sett på som en sosial aktivitet. Vi deler denne TV-tiden med andre som liker samme serie som oss, og vi diskuterer kanskje serien med venner, familie eller andre tilhengere av serien, noe som øker den sosiale forbindelsen mellom oss. Det dannes en form for fellesskap. I tillegg så kan man lett relatere seg til karakterene i en serie eller i en film, så disse karakterene blir som sosiale aktører for oss. Vi utvikler en tilknytning til personene som føles ekte i den forstand at tiden man bruker på å se en seire, er som tid tilbrakt sammen med venner.

Det finnes også eksempler på mennesker som ikke klarer å bare se én episode av for eksempel HBOs Game of Thrones, men som venter til sesongen er ferdig fordi historielinjene, og karaktergalleriet er blitt så enormt i moderne TV-serier av denne typen, at det faktisk er vanskelig å følge med hvis man må kun får se én episode pr. uke. Seriefråtsing ser dermed ut til å bli den nye sosiale og kulturelle normen.

Ikke alle er derimot fornøyd med denne nye typen TV-serie-titting. Strømmetjenestene har forandret hvordan vi ser på TV. Fra å forholde oss slavisk til TV-programoversikten og nøye oss med en godbit, eller to i uken, kan vi nå fråtse i kvalitetsserier når vi vil, hvor vi vil, og så ofte vi vil. Dette betyr at den sosiale verdien av å se på TV har endret seg, og man møtes ikke på skolen eller på jobb og diskuterer gårsdagens episode i like stor grad. Vi blir på en måte mindre sosiale, og det har også blitt mer akseptabelt å sitte hjemme og se på TV enn det var før.

(Bilde hentet fra Google)

Som student burde jeg kanskje gjøre andre, mer produktive ting enn å se på TV-serier time etter time, dag etter dag. Som her om dagen for eksempel. Jeg skulle jo egentlig jobbe med hjemmeeksamen, men jeg endte heller opp med å se alle seks episodene av NRKs nye dramakomedie Unge lovende, som slapp alle episodene av serien for en drøy uke tilbake (Netflix-style). Jeg beroliger meg selv med at de seks episodene kun varte i 30 minutter hver, så det var bare 3 timer av kvelden min som forsvant. Men jeg merker at noen ganger blir denne litt spesielle hobbyen min brukt som prokrastinering når jeg egentlig burde gjøre fornuftig skolearbeid. For jeg har jo tusen ting som egentlig må gjøres, men akkurat den dagen tror jeg rett og slett at jeg trengte en time-out, og i mitt hodet ble denne time-outen svært godt brukt.

For det er slik mange ungdommer, studenter og til og med "godt voksne" velger å bruke fritiden sin på. For noen kan dette kanskje virke som en form for avhengighet, men for meg er det litt som å lese en god bok jeg ikke vil legge fra meg. Til slutt vil jeg også slå et slag for Unge lovende, som jeg nevnte over her. Fantastisk underholdende, morsomt, alvorlig og bra laget. Det er en serie som er lettbeint og som man enkelt kan kjenne seg igjen i, og dette gjør at det er en perfekt serie for binge-watching til helgen. I tillegg er det bare seks, korte episoder, så du trenger teknisk sett ikke å låse deg inne en hel dag for å se en hel sesong. Unge lovende ligger på NRK.no - klikk og se!

Referanser: Scott, Susie (2009). Making Sense of Everydag Life. Cambridge: Polity

#OFFLINE - VERSJON 2.0.

Forskning viser  at vi har blitt så avhengige av mobilen at vi kan få separasjonsangst om vi må legge den vekk. Den tar over en større og større del av livet vårt, og vi opplever til og med at vi mangler en del av oss selv når vi ikke har telefonen tilgjengelig. Funn som er gjort av doktorgradsstipendiat Russell Clayton, antyder til og med at vi opplever "selvet" vårt som mindre når vi ikke har tilgang på telefonen vår. Hvordan i all verden skal jeg klare meg uten mobiltelefonen en hel dag?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg bestemte meg for at "i morgen skal jeg gjennomføre offline-dagen" før jeg fikk det til. Én gang startet jeg faktisk på den - så kom jeg på at jeg måtte spørre noen om noe i forbindelse med et møte jeg skulle på, og de hadde jeg selvsagt bare mulighet til å kontakte via Facebook. Jeg klarte altså å overholde offline-dagen i ca. 2 timer. Dette ble for dumt, tenkte jeg, så derfor skulle jeg ta det dagen etter i stedet! Dette var i september. Først mot slutten av oktober gjennomførte jeg det. Det gikk altså en måned før neste forsøk, ikke en dag. I tillegg var jeg så feig at jeg valgte å ha offline-dag mens jeg var på hyttetur med kjæresten. Jeg tenkte at da ville det jo bli easy peasy.

Allerede da jeg sto opp den dagen, kjente jeg en trang til å skru på mobildata og sjekke sosiale medier. TAKK OG LOV for spill på telefonen, sier jeg bare. Spille-apper ble definitivt min redning den morgenen. Min vane med å holde på med telefonen på morgenkvisten er altså så internalisert at jeg var helt nødt til å gjøre et eller annet på telefonen. Hva skal man ellers gjøre for eksempel mens man sitter på do, liksom? Bare sitte der? Nei, nei, nei, helt uaktuelt.

De neste timene gikk ganske greit. Jeg kunne jo se på TV, være med kjæresten, nyte utsikten, rydde og vaske, være ute, og igjen: spille på telefonen. Jeg klarte til og med å være alene en times tid uten å falle for fristelsen om å bruke alenetiden til å sjekke hva det O' store Internett hadde å by på. Ved 16-tiden begynte jeg derimot å bli nokså rastløs. Abstinensene meldte seg, og jeg måtte virkelig holde meg i skinnet for ikke å trykke på "skru på mobildata"-ikonet som var så altfor lett tilgjengelig. Jeg var dødsmisunnelig på min kjære - han kunne jo holde seg oppdatert på hvordan venner og bekjente framstilte seg på sosiale medier, kommunisere med omverdenen og se hysteriske YouTube-videoer så mye han ville. Det var så vidt jeg klarte å styre unna å få mentaliteten til en femåring og sutre til han om at han burde joine offline-dagen i sympati. Men gud, som det fristet.

 

(Bilde hentet fra Google)

Da kvelden kom, ble det bare verre og verre. Dette til tross for at vi både laget og spiste mat, så på film og generelt hadde det skikkelig fint. Jeg sjekket klokken oftere enn jeg vil innrømme, og jo kortere tid det var igjen til offline-dagen var over, desto mer rastløs ble jeg. Jeg gledet meg så himla mye til å koble meg på Internett igjen at jeg holdt på å bli gaaaal... vet dere hva som hendte da klokken slo 00.00? Jeg hadde sluttet å følge med på klokken, og da jeg så at klokken var rundt 01.00, hadde jeg mistet interessen for å koble meg på. Jeg koblet meg faktisk ikke på før klokken 08.00 dagen etter.

Kanskje det bare kreves et døgn for å avvenne seg fra online-avhengigheten? Det var ikke særlig spennende å koble seg på morgenen etter heller - tingenes tilstand var fremdeles de samme på sosiale medier, ingen hadde sendt meg noen mail som gjaldt liv og død, og jeg innså for første gang hvor rart det egentlig er å lese personlige blogger. Jeg forsto plutselig ikke hvorfor det fram til nå hadde vært så ufattelig interessant å lese om hverdagen til mennesker jeg ikke kjenner. Jeg følte jeg virkelig hadde fått ny innsikt i livet.

I løpet av den samme dagen som jeg innså disse tingene, ble likevel Facebook og Instagram saumfaret fra topp til tå både fire og ti ganger. I tillegg hadde jeg lest alle bloggene jeg bruker å lese med stort engasjement. Innsikten forsvant altså i rekordfart, og jeg er ikke blitt det minste flinkere til å ikke være konstant online og tilgjengelig.

 

#skuffa

 

Referanser: Forskning.no (2015). Engstelige uten smarttelefon. Hentet herfra

KJÆRESTEGARANTI?

Hvorfor er det slik at alle i Trondheim har kjæreste? Hvor hen jeg snur meg ser jeg par som går hånd i hånd, sitter sammen på benken i parken eller er i butikken og gjør den ukentlige handlingen sammen. Jeg må ærlig innrømme at jeg blir skikkelig sjalu.

Jeg har innsett at drømmeprinsen ikke kommer til å komme ridende på en hvit hest i nærmeste fremtid, og i et noe desperat øyeblikk bestemte jeg meg derfor for å ta saken i egne hender. Da UKA (internt) arrangerte flørtekurs, var det ingen ringere enn meg selv som sto fremst i køen for å få plass. Til venninnene mine (som nesten alle er i et forhold) fortalte jeg at jeg kun gjorde det "for bloggens skyld", men innerst inne hadde jeg et bittelite ønske om at dette skulle gi meg svaret på alle mine kjærlighetsproblem.

Kvelden kom, og jeg og min co-single venninne hev i oss noen øl, lo litt av oss selv, og slang på litt ekstra lip-gloss, før vi tok turen mot Studentersamfundet. Vi var raske med å bestille enda en øl da vi kom til lokalet hvor kurset skulle avholdes. Det hele startet med en personlighetstest av typen DISC, Den forklarer hvordan vi ut fra ulike personlighetestrekk og motivasjonsfaktorer oppfatter situasjoner forskjellig, tenker ulikt og utvikler handlingsmønstre som kan kategoriseres. Videre plasserte kursholderen oss i ulike grupper basert på resultatene fra personlighetstesten, og vi fikk en rask innføring i hva man bør tenke på når man skal starte en samtale, noen flørtetips og hva som virker tiltrekkende på det motsatte kjønn.

Speed-dating sto for tur, og med en god dose selvironi, samt flørtetipsene fra kursholder på innerlomma, var jeg virkelig klar for å sanke inn poeng hos gutta. Samtalene på 3 minutter gikk i grunnen ganske greit. Felles interesser var et hett tema, og man kunne se lettelsen hos daten med en gang begge kjente seg igjen i noe av det samme. "What, liker du også pizza?". Det ble verre når kursholderen startet med restriksjoner for hva vi fikk lov til å gjøre under speed-datingen. Aller verst var det da vi ikke fikk lov til å snakke, men kun måtte se hverandre inn i øynene og holde blikkontakt i 3 min. Jeg visste at det kom til å bli pinlig, men at det skulle sprenge pinlighetsskalaen i så stor grad, hadde jeg virkelig ingen anelse om.

                          (Bilde hentet fra Google)

Hvorfor var dette egentlig så flaut? Det kan selvfølgelig ha noe med at jeg har et stort behov for å uttrykke meg muntlig, men jeg kunne se på blikkene til dem jeg "datet" at dette også gjaldt dem. Kommer vi for nært på hverandre når vi ikke kan kamuflere oss selv med ord og latter? Mangler vi rett og slett et sosialt manuskript for situasjonen? Vi kan si at det oppstår et sosialt ubehag som vi rett og slett ikke klarer å håndtere. Vi mister kontroll over situasjonen, og begynner å se oss selv med andres øyne. Hva tror han om meg nå? Hva betyr det hvis jeg legger hånden min slik? Ser han kvisen i pannen min i dette lyset? Vi begynner å stresse unødig mye, fordi vi ønsker at folk skal oppfatte oss på best mulig måte. Om noe tilsier noe annet, freaker vi ut, og begynner å tenke over alle handlinger vi utfører. Er det virkelig slik alle første dater skal være? I så fall gir jeg opp kjærestejakten her og nå.

Jeg gikk fra kurset med blandende følelser. Stolt av å ha gått ut av min egen komfortsone, litt sur og skuffet i det jeg innser at jeg ikke har møtt drømmemannen og at kurset heller ikke har gitt meg svaret på alle mine kjærlighetsproblemer. Men fortvil ikke! Flørtetipsene kursholderen Eva Mohn gav oss, kan helt sikkert hjelpe deg på byen i kveld.

  • Bli kjent med deg selv, før du blir kjent med andre.
  • Bruk kroppsspråk. Blikkontakt er viktig for å fange interesse
  • Vær åpen, både til sinns og med kroppsspråket ditt
  • Lek med et smykke du har rundt halsen eller stryk deg lett over huden
  • Prøv å spille på mystikk og det sensuelle, uten å være vulgær
  • Le masse og utstrål selvtillit
  • Ta imot komplimenter
  • Smil

 

Referanser:

- Jacobsen, Michael Hviid (2009). Encountering the Everyday. New York: PALGRAVE MACMILLAN
- Forskning.no (2012). Hvorfor blir ting kleint? Hentet herfra

MASTERSYKEN

Man trenger ikke å gå mange månedene tilbake for å finne oppslag i media om at vi i Norge lever av en såkalt "mastersyke". I fjor pågikk det en debatt over flere måneder om akkurat dette temaet, der det store spørsmålet var: Er vi overutdannet i Norge?

Aftenposten var en av de store mediebedriftene som omtalte dette temaet, og der ble det fra et hold skrevet at vi her til lands utdanner altfor mange mastere, da spesielt innenfor humaniora. Og mastere i såkalte (jeg siterer) "unyttige fag" blir omtalt som et problem for det norske samfunn.

Påstanden går i hovedsak ut på at det er for mange som tar en universitetsgrad, mens for få tar yrkesutdannelse. Det siste punktet har jo de siste årene fått grobunn, da mennesker har endret sine utdannings- og yrkesvalg slik at flere tar en universitetsutdannelse. Det har skjedd en overgang fra det moderne, industrielle samfunnet til dagens samfunn. Det sosiale systemet vi hadde før, var bygd annerledes, og alternativene var forutbestemt av hvilken klasse og hvilket sosialt miljø man tilhørte. Men nå har utdanning blitt tilgjengelig for alle - uansett hvilken sosial klasse man tilhører. Dette betyr at ungdom i dag har langt større muligheter til selv å velge hvilken vei de vil gå i livet.

Når vi skal velge retning, gjør vi ulike vurderinger av kostnadene og gevinstene forbundet med ulike yrkes-og utdanningsalternativer. Hva liker jeg å gjøre? Hvor er sannsynlighet for å få den jobben jeg vil ha? I dag kan det sies å ha utviklet seg en selvforsterkende spiral. Hvis veldig mange har en master vil bedriftene velge de med master, noe som fører til at vi tror vi må ha en master for å lykkes. Med en treårig bachelorutdanning fra universitetene føler vi oss - generasjon prestasjon - ikke gode nok. For å unngå vansker på arbeidsmarkedet, velger vi å gå master-veien.  

(Bilde hentet fra Google)

Men man må ikke glemme det viktige punktet der studenten selv har lyst til å fordype seg i faget. For mange, kanskje spesielt studenter ved NTNU, blir bachelorgraden preget av få studiepoeng i faget og et breddeår som fyller én tredjedel av graden. Kanskje har man rett og slett lyst til å få en mer spisset, tilstrekkelig og nødvendig kompetanse i faget sitt, og at det er derfor man velger å ta en mastergrad?

Om man kan kalle det et problem at mange tar universitetsutdannelse, er jeg heller mer tvilende til. Men heldigvis ble vi fra noen hold, like raskt som vi ble diagnostisert, kurert fra denne sykdommen. Men det betyr likevel ikke at debatten er lagt død. For det er fortsatt uenighet i om både studentene og arbeidsmarkedet har blitt for opptatt av masterkompetanse. Så mens denne debatten ruller videre, fortsetter jeg med de "unyttige" fagene mine, så får vi krysse fingrene for at det blir noe brukbart av meg til slutt.

 

Aftenpostens artikkel om mastersyken kan du lese her

"DET MÅ VÆR SKJULT KAMERA"

Å drive med normbryting er en velkjent metode for å undersøke hvordan vi kan forstå hverdagslivet vi er en del av.  Såkalte "breaching experiments" er spesielt nyttige for å synliggjøre hvordan hverdagens sosiale orden er oppnådd og hvordan det opprettholdes - en sosiologisk tankegang som kan knyttes til Harold Garfinkel . I tillegg bør det nevnes at det å bryte normer i noen tilfeller kan være ganske gøy - spesielt hvis man gjør det sammen med andre studenter! 

Vi bestemte oss derfor for å gjennomføre en "stirre opp-mob" for å teste ut hvordan mennesker rundt oss ville reagere på normbryting. Poenget med eksperimentet var å se hvilke reaksjoner som ville komme av at vi, som var en stor gruppe på ca. 20 stykker, alle stod relativt stille og stirret på det samme punktet unormalt lenge. Ville folk begynne å lure på hva det var vi så på? Ville folk titte i samme retning? Ville noen spørre oss hva det var som foregikk? Eller ville folk i det hele tatt bry seg? Det kan jo sies at det å stirre unormalt lenge på et og samme punkt er ganske normalt. Jeg finner meg selv i å gjøre dette stadig vekk mens tankene mine vandrer. Men hva når det er en hel mengde folk, spredt litt rundt, som stirrer på akkurat samme plass i over åtte minutter? Og hva når disse menneskene egentlig ikke stirrer på noe som helst? Det ble et svært morsomt eksperiment der vi fikk både ventede og uventede reaksjoner.

Den første plassen vi bestemte oss for å gjennomføre denne "stirre opp-mobben", var inne på Trondheim Torg - midt i hjertet av Trondheim by (vel, nesten i alle fall). Trondheim Torg kan sies å være et ganske så folksomt område, selv tidlig en tirsdags ettermiddag. Dette var derfor en plass der eksperimentet var lett å gjennomføre, samt at man kunne vente å få reaksjoner fra ulike mennesker. Og det kan man jo også si at vi fikk. Det var litt vanskelig for oss som hadde øynene vendt mot et punkt i taket, men heldigvis ble "the whole shebang" fanget på film slik at man i ettertid kunne få se reaksjonene med egne øyne. Det vi så, var at flere mennesker begynte å kikke i samme retning som oss, selv om det bare var i et lite sekund. Ofte var det et kort blikk, for å så deretter gå videre igjen, for å så til slutt se en gang til om det var noe de hadde gått glipp av. Noen mennesker valgte å stå litt lengre å se. Én person valgte å gå bort til oss og spørre hva det var som foregikk, mens noen virket det som om ikke la merke til at 20+ stk. stirret på samme punktet taket - eventuelt motsto de fristelsen til å se i samme retning.

(Bilde hentet fra Google)

Den andre plassen vi valgte å gjennomføre flash-mobben, var på Gamle Bybro, som binder sentrum og Bakklandet sammen. Dette er også en ganske travel trasé, der det går og sykler mange mennesker daglig. På broen spredte vi oss litt rundt, og deretter begynte vi å stirre skrått oppover - først stirret alle sammen i retning mot sentrum i flere minutter, deretter stirret alle sammen mot festningen i like mange minutter. Her fikk vi egentlig ganske mange morsomme reaksjoner. Mange syklister stoppet faktisk opp og snudde seg for å se hva det var vi så på. Mange mennesker tok kontakt for å prøve å finne ut hva i alle dager det var vi så på. Noen stilte seg faktisk litt sånn "inkognito" opp ved siden av oss ved rekkverket på broen for å kunne få med seg hva det var som foregikk. En dame på sykkel bemerket at det så ut som om det var en gjeng studenter som holdt på med noe, andre kom med en kommentar om at dette måtte være skjult kamera. Det var faktisk ganske morsomt å se hvordan menneskene på broen reagerte, for her var det mange av de forbipasserende som faktisk stoppet opp, og mange som begynte å spørre oss om hva i huleste det var som foregikk.

(Bilde hentet fra Google)

Det var litt morsomt å se de ulike reaksjoner vi fikk på Trondheim Torg og på Gamle Bybro. På Trondheim Torg fikk vi som oftest kun korte blikk i samme retning, før menneskene fortsatte videre på sin ferd gjennom senteret. På broen virket det som om folkene var mye mer nysgjerrige på hva som foregikk. De ga i alle fall uttrykk for dette ved å spørre oss om hva det var vi kikket på. Dette kan ha mye å gjøre med hvor stirre-mobben ble gjennomført. Det kan se ut til at folk har en lavere terskel til å spørre om hva det er som foregår på broen. På et slikt kjøpesenter som Trondheim Torg, kan det være at folk føler seg mer iakttatt av andre mennesker enn de gjør ute i det fri. Dette kan være med på å øke terskelen for å spørre andre mennesker om hva det er som skjer, noe som blant annet kan knyttes opp mot Mark Granovetters terskelteori. Her forklares ulik deltakelse og eskalering av kollektiv atferd ut fra hvilken terskel mennesker har for å føye seg til en spesiell sosial oppførsel. Denne modellen forutsetter at individers handlinger er avhengig av hvor mange andre mennesker som allerede deltar i den samme oppførselen. Noen har en lav terskel - altså at de ikke trenger at så mange andre deltar før dem - mens andre har en høyere terskel, og trenger flere deltakende individer før de kan hive seg med. I vårt eksperiment var antall mennesker som stirret opp i utgangspunktet likt, men på broen var vi majoriteten av menneskene som stod der, noe som gjorde at vi kanskje var enklere for utenforstående å få øye på. På Trondheim Torg var vi minoriteten av menneskene som vrimlet rundt, noe som gjorde at det kanskje ikke var like lett å se at vi var mange mennesker som kikket i samme retning.

En annen grunn til at menneskene på Trondheim Torg reagerte litt annerledes enn de på broen, kan kanskje sies å være på grunn av såkalt "høflig uoppmerksomhet", og at dette er noe man i større grad praktiserer på et kjøpesenter enn ute i det fri. "Høflig uoppmerksomhet" er et av Erving Goffmans mange uttrykk, men kort sagt det viser til hvordan vi mennesker ofte gir ukjente mennesker et lite, kort blikk, for å deretter se raskt bort. Dette gjør vi for å gi signaler om at vi har registrert hva som foregår, men at man i frykt for å virke for nysgjerrig, ser hurtig i en annen retning for å ikke krenke ukjente menneskers privatliv. I denne "stirre opp-mobben" kan det jo tenkes at man på et kjøpesenter i større grad ønsker å være anonym, og at man er mer interessert i å få sine ærender gjort enn å anerkjenne menneskene rundt seg. Derfor kan det tenkes at også flash-mobben i noen større grad ble oversett av flere her enn på broen. 



På broen var vi i tillegg ofte vendt med ansiktet mot menneskene, mens på senteret var hodene våre mer vendt oppover. Dette kan også være med på å gjøre at folk syntes det var lettere å spørre oss om hva det var vi så. Noen lurte jo også på om det var dem alle sammen stirret på da de kom gående forbi oss på vei over. Jeg hadde nok selv blitt mer nysgjerrig på den overdrevne lange stirringen på Gamle Bybro enn hva jeg hadde blitt på Trondheim Torg, tror jeg.

Kort oppsummert kan man si at dette var et ganske så morsomt eksperiment med mange morsomme reaksjoner. Det var jo litt forventet at mange ville ta en titt i samme retningen som oss, men vi hadde nok ikke forventet at så mange faktisk skulle stoppe opp, snu seg rundt og stille oss spørsmål. Så hvis man en dag trenger et morsomt avbrekk i all den seriøse studeringen, anbefales det virkelig å teste ut litt uskyldig normbryting!

 

Referanse: Jacobsen, Michael Hviid (2009). Encountering the Everyday. New York: PALGRAVE MACMILLAN

#OFFLINE

Å skulle være offline i 24 timer høres med en gang svært avskrekkende ut. Det har blitt en så stor del av hverdagen vår å hele tiden skulle være tilgengelig for andre gjennom blant annet sosiale medier, e-post og andre platformer, at man glemmer litt at det faktisk eksisterte en verden før alt dette. For meg er det å være pålogget en stor del av livet mitt. Jeg er bruker av både Facebook og Instagram, jeg bruker Snapchat til å dokumentere hverdagen min for andre. Det første jeg gjør om morgenen er å lese nyheter på nett, jeg googler hvordan man skal koke poteter, og jeg bruker YouTube til å få tiden til å gå. Dette er bare en brøkdel av hva jeg benytter Internett til, og jeg innser at hverdagen min i stor grad er preget av å stadig vekk være online. Jeg begynner å undre litt på om jeg virkelig har blitt så pålogget på sosiale medier og lignende at jeg har blitt litt avlogget i det virkelige livet. Så hva vil skje når jeg går offline én hel dag? 

 


(bilde hentet fra Google)

Det hele begynte for flere uker siden, da jeg skulle finne en dag der det passet å få gjort dette lille eksperimentet. Når skulle jeg få tid til å gjennomføre dagen der jeg ikke er tilkoblet til Internett i 24 timer? Det skulle vise seg å være mye vanskeligere enn jeg trodde å finne en dag der det "passet seg" å være offline. Jeg fant på den ene unnskyldningen etter den andre - enten så var det forberedelser til praksis som stod i veien, viktig skolearbeid som krevde Internett, eller så var det noen sosiale happenings som gjorde at det var viktig å være lett tilgjengelig på nett. Til slutt gikk det rett og slett i glemmeboken.

Men det ble gjennomført til slutt, og det med ganske overraskende resultater. Jeg gjorde jo selvfølgelig ganske godt forarbeid. I tillegg valgte jeg jo også en dag der jeg hadde relativt mye på programmet, slik at jeg kanskje ikke skulle føle abstinensene så hardt på kroppen. Dagen i forveien passet jeg på å laste ned dokumenter fra It's Learning som jeg kunne pusle med hvis jeg fikk tid mellom slagene til å gjøre noe fornuftig skolearbeid. Jeg passer også på å laste ned en haug med episoder av Tusvik & Tønne sin podcast, som jeg kunne fylle all "dødtid" med. Ellers forholdt jeg meg ganske rolig til selve dagen som skulle komme. Den opprinnelige tanken var at dette var noe som kom til å være bra for meg, da jeg selv er klar over at Internett dominerer store deler av både skoledagen og fritiden min. Jeg vil gå så langt som å si at jeg er svært avhengig av Internett i hverdagen min. Men jo nærmere dagen kom, jo mer engstelig ble jeg. Kom jeg til å klare det? Hva kommer til å skje på kvelden når jeg ikke har noe å gjøre, når jeg vanligvis leser blogger, nyheter, kjendissladder osv.? Før jeg la meg den kvelden, måtte jeg gå gjennom Instagrammen min, Facebooken min og sjekke VG en aller siste gang, for å minimere hva jeg skulle gå glipp av. 

Morgenen uten Internett starter veldig greit. Jeg står opp tidlig, går på badet, setter på kaffe og tenker at dette skal nok gå bra. Men allerede når jeg går tilbake til soverommet for å bestemme meg hvilke klær jeg skal ha på meg i dag, kjenner jeg på savnet av å ha Internett tilgjengelig til enhver tid. Hva slags vær er det meldt i dag, da? Skal det regne? Hvor kaldt er det ute? Hvorfor sjekket jeg ikke dette i går?! Lengselen etter yr.no melder seg straks. Men jeg tar en råsjans og satser på oppholdsvær. Frokosten hiver jeg innpå. Ingen nyheter som må sjekkes, ingen Instagram som skal scrolles, ikke noen snaps som skal åpnes. Jeg står klar til å gå ut døra syv minutter før jeg egentlig må dra. 

Dagen i praksis går forbi uten å egentlig savne Internett noe voldsomt. Med undervisning og møter på rekke og rad, rekker man naturligvis ikke å tenke så mye over at man må sjekke diverse sosiale medier. Det samme gjelder denne onsdagen. I 11-tiden tikker det inn en SMS fra en venninne. Jeg ringer henne for å prate litt, og får høre at hun sendte meg en SMS da hun så at jeg ikke hadde vært pålogget på Facebook på elleve timer. Mitt fravær på sosiale medier ble dermed altså lagt merke til - det sier jo litt om hvilken plass et slikt sosialt medium har i livene våre.

Heldigvis blir den eviglange bussturen fra praksis på Byåsen til forelesning på Dragvoll tilbrakt sammen med en annen venninne som jeg kan skravle med. Noe av det jeg var mest bekymret for på forhånd var jo hva i alle dager jeg skulle finne på på bussen uten tilgang på sosiale medier og nettaviser. For det er jo akkurat på bussen jeg bruker å oppdatere meg på slikt. Men det gikk overraskende fint, selv da venninnen forlot meg på Gløshaugen. Tusvik & Tønne og Candy Crush ville med glede holde meg med selskap resten av turen, og i dette øyeblikket priste jeg meg lykkelig over at jeg forberedte meg godt dagen i forveien.



Men da jeg ankommer Dragvoll med blikket vendt mot kiosken for å kjøpe noe mat, støter jeg på dagens første (og kanskje eneste) virkelige problem. Idet jeg hilser på noen medstudenter i forbifarten, innser jeg at jeg ikke har sjekket hvilket rom dagens forelesning skal være på. Dette er en forelesning som skifter rom i hytt og pine, så jeg har ingen faste holdepunkter å gå etter. Det tar et par sekunder før jeg innser at jeg må droppe kioskturen, og jeg finner meg selv i å løpe etter medstudentene mine i folkemengden slik at jeg kan ta følge med dem til klasserommet. Her irriterer jeg meg over at jeg ikke forberedte meg godt nok dagen i forveien.

Resten av dagen går for seg uten altfor store problemer. Når jeg kommer hjem fra forelesning, har jeg en liten time med dødtid der jeg velger å ta en "powernap" for å få tiden til å gå. Det kjentes egentlig helt greit ut der og da, og plutselig var det ikke så ille å leve uten Internett likevel. Etterpå fylles tiden med trening og en tur på IKEA, heldigvis sammen med noen andre som har tilgang på Internett, slik at jeg ikke trenger å stresse med å finne ut av busstider og slikt. Før jeg vet ordet av det har klokken blitt halv ti, og jeg begynner å nærme meg slutten på offline-dagen min. Jeg setter meg for første gang ned foran TVen, men finner raskt ut at det ikke er noe som er verdt å se på. Jeg spiller for n'te gang opp alle fem livene mine på Candy Crush, jukser også for n'te gang med tiden på telefonen slik at jeg skal få enda flere liv. Klokken kvart over ti bestemmer jeg meg for å ta kvelden. Kan ikke huske sist gang jeg gikk så tidlig til sengs, men det kjennes egentlig litt deilig ut. Jeg plugger Tusvik & Tønne på øret, spiller én siste gang opp livene på Candy Crush, og tenker at denne dagen egentlig ikke har vært så ille - men jeg gleder meg sannelig til i morgen.

LEI MASETE SENTRUMSKAFEER?

Som student har du gjerne både fire og fem innleveringer og en haug med eksamensnotater som skal skrives i løpet av et semester. For å kunne gjøre disse tingene må du gjerne i tillegg ha lest en del pensum og gjort grundig research. Å holde på med skolearbeid hjemme eller på lesesalen kan bli litt ensformig, og da er et godt alternativ å jobbe mens man sitter på kafé. Men i en storby som Trondheim kan det være vanskelig å finne en sentrumskafé der man kan jobbe uforstyrret. Let's face it - jo mer populær en kafé er (spesielt blant unge), jo mer støy og distraksjoner finner man. Sjansen er stor for at du møter på kjentfolk og slår av en "liten" prat med dem, som ender opp med å vare i en halvtime. Etter denne praten begynner du kanskje å kjenne at du er tom for energi og trenger mat. Siden det er så dyrt å handle mat på kafeen ender det med at du drar hjem, og du har dermed fått gjort halvparten av arbeidet du egentlig skulle gjøre.

Hva med å ta turen til en roligere kafé der målgruppen IKKE er unge, pratsomme mennesker? Vi har nemlig vært på undercover-observasjon på Jordbærpikene Byhaven, og der oppdaget vi blant annet at det var en klar overvekt av eldre/pensjonister som vanket. I tillegg var både innredning, musikk og personalet preget av ro, og det var ingenting som tydet på at vi befant oss på en kjent kafékjede i en av Norges største byer. Med behagelig grønne vegger, store mørkerosa lamper og mørkelilla sofaer er det lett å bli komfortabel. Kombinert med lavt støynivå og en målgruppe som gjør at sjansen for å møte på bekjente minsker betraktelig, tror vi Jordbærpikene Byhaven er det rette stedet for deg som er lei av lesesalen. For ikke å nevne at de har gratis påfyll av kaffe! Også kjent som studentenes beste venn (og tydeligvis pensjonistenes...).

Kafeen passer også bra til Byhaven som senter, fordi støynivå og tilstrømming av mennesker er mindre enn på eksempelvis Torget. Mange bruker rett og slett senteret til å krysse det og komme ut på gaten på andre siden, og stort sett alle studenter og unge som er innom skal, ikke overraskende, gjerne bare en tur på polet. Da kan du jo slå to fluer i ett smekk - gjøre skolearbeid OG handle inn til helgens fyllekule. Whoop!

 
(Bilde hentet fra Google)


 

 Hvordan utførte vi observasjonen? Vi valgte en skjult observasjonsrolle som kalles fullstendig observatør. Her er ikke de observerte klar over at de blir overvåket. Denne observasjonsformen kan sies å være etisk betenkelig. Dette er fordi det motstrider prinsippet om at folk skal vite at de blir observert og ha mulighet til å trekke seg fra prosjektet. Imidlertid er det en aksept i offentlige rom for at observasjon kan foregå uten at forskeren må informere folk og gi dem mulighet til å trekke seg. Vi anså det for å være altfor tidkrevende og unødvendig komplisert å skulle informere alle gjestene på kafeen om at de ble observert. Vår hensikt var ikke å utlevere noen på noen som helst måte, og vi var mer opptatt av den generelle atmosfæren enn av enkeltmenneskene. Derfor følte vi at det var etisk forsvarlig å utføre skjult observasjon. 

 

Referanser: Tjora, Aksel (2009). Fra nysgjerrighet til innsikt. Kvalitative forskningsmetoder i praksis. Trondheim: Sosiologisk forlag

STUDENTER SOM SLITER

Visste du at så mange som én av fem norske studenter sliter psykisk i dag? Og at en fjerdedel av norske kvinnelige studenter har alvorlige psykiske symptomplager? Dette er ikke tall å kimse av, og det er grusomt trist at det er så få av disse studentene som oppsøker hjelp. I tillegg kan det oppleves vanskelig når man først har søkt hjelp fordi det er eviglange ventelister for å komme inn hos privatpraktiserende psykolog. Dessuten koster det penger, noe som er en klar mangelvare hos fulltidsstudenten.

Så hvordan skal en student bli motivert til å søke hjelp? Blant annet her i Trondheim finnes et annet alternativ. SiT Psykososiale Helsetjeneste tilbyr samtaler med psykolog, psykiatrisk sykepleier og klinisk sosionom for studenter som sliter. Alt man behøver er henvisning fra lege, og maksimum ventetid for å få en registreringssamtale er 5 uker. Etter det kan det gå ytterligere 3-5 uker før behandlingsoppstart, men dette er sjelden. Dessuten er det veldig mye bedre enn å måtte vente i et halvt år på time. Ved behandling på SiT Psykososiale Helsetjeneste betaler man kr 150 de fire første gangene, og resten av året er helt gratis.

Mange tenker sikkert at det er skummelt å gå til behandling. Kanskje det er kleint og ubehagelig å sitte på venterommet, kanskje behandleren stiller deg vanskelige spørsmål, og hva om du begynner å gråte mens du er der? Det er jo det verste i verden; å få snakket ut om ting og få utløp for følelsene sine. Og det er jo så utrolig flaut å sitte på venterommet med andre som er i akkurat samme båt og kanskje er der av mange av de samme grunnene som deg. Det kan jo ikke bli en betryggende opplevelse å se at det er flere studenter som sliter og har skaffet seg hjelp? Det kan i hvert fall ikke hende at det oppstår en stabilitet i livet ditt ved at du har faste avtaler med en profesjonell som er der for å hjelpe deg.

Disse tankene er forståelige, men ikke særlig realistiske. Undertegnede kan bekrefte dette. Her finnes det personlig erfaring på området, og det er faktisk veldig betryggende å se at man ikke er alene om å slite psykisk. Den sosiale stigmatiseringen av folk som sliter psykisk er ikke hva den var, dessuten kan man ikke basere sitt liv og sin psykiske helse på hva andre mennesker i samfunnet muligens kan finne på å tenke. Det er de sterkeste menneskene som velger å ta imot hjelp, fordi det krever at man legger både stoltheten og frykten til side.

Det er også utrolig godt å vite at man med jevne mellomrom skal til en behandler for å få snakket ut om ting og få hjelp til å få det bedre. Kanskje det er vanskelig å snakke om enkelte ting, men tro meg - det er verdt det. Dessuten er det ingen god behandler som ville funnet på å presse deg til å snakke om noe når du virkelig ikke vil. Det er sikkert mange som ser for seg dette før de går til behandling for første gang, men det stemmer ikke. Du blir aldri tvunget til noe som helst, og kan avslutte praten om et spesielt tema akkurat når du ønsker.

Når man har alvorlige psykiske symptomplager er det viktig å få hjelp. Ikke nøl med å gjøre det - benytt deg av mulighetene som finnes, ta et skikkelig dypt åndedrag og pust godt ut. Du klarer dette, jeg heier på deg!

 

 (Bildet hentet fra Google)

 

For mer informasjon om SiT Psykososiale Helsetjeneste, klikk her.

En annen relevant lenke i forbindelse med dette innlegget, er denne.

DEG & MEG

Vi hadde vårt første møte i 2013. Jeg hadde ventet lenge på at akkurat du skulle komme inn i livet mitt, og jeg kjente det kile litt i magen da jeg hørte det ble pratet om deg. For mange snakket jo så varmt om deg. "Morsom", "sosial" og "inkluderende" ble du kalt. Du virket som en sjeldenhet. Jeg ble så klart nysgjerrig. Jeg ville møte akkurat deg, ville finne ut hva det var de snakket om. Du virket jo helt og holdent som min type, akkurat det jeg trengte for å komme meg gjennom lange, mørke høstdager. Så jeg bestemte meg med en gang for å kjempe for deg. Jeg nølte ikke, og ga virkelig alt! Men du skulle absolutt spille "hard-to-get" i begynnelsen, så jeg ble frustrert og rev meg i håret mens jeg klagde til venninner om at deg og meg - det kom aaaaldri til å skje. Frustrasjon ble til tårer, tårer ble til skuffelse. Skulle jeg bare gi opp?

Du bestemte deg faktisk akkurat i tide for at du også ville oppleve meg, og vi hadde noen fantastiske stunder sammen, det skal sies. Du ble faktisk høydepunktet mitt den høsten, visste du det? Jeg pyntet meg litt ekstra for deg. Tok på min korteste kjole kun for å forføre deg. Alt jeg gjorde var å tenke på deg, deg og meg sammen, hvordan jeg hadde klart å leve uten deg. Men det måtte jo så klart ende. Alle gode ting kommer jo til en slutt - gjør de ikke?

For du var ute av livet mitt før jeg visste ordet av det. Det skulle faktisk gå nesten to år før jeg så noe til deg igjen. Jeg hørte atter en gang at det ble pratet om deg, og lengselen traff meg som tusen kniver i hjertet. Kunne vi ikke bare møtes én ettermiddag, litt sånn for gamle dagers skyld? Ta en øl eller to sammen? Men du ble bare mer og mer uoppnåelig jo tettere deg jeg kom. Første gang jeg nærmet meg deg, ble jeg brutalt avslått. Du synes jeg var for pågående, og du sa at du allerede tilhørte noen andre. Det var som et kraftig slag i ansiktet, det skal du vite. Men denne gangen skulle jeg ikke gi opp! Jeg skulle prøve én gang til - én siste gang. Hvis du ikke ble min nå, nei DA skulle jeg la deg være i fred! Jeg skulle prøve å glemme deg. Så jeg ga mitt alt, måtte trygle og be bekjente om å få komme nær deg igjen. Det var den eneste måten jeg kunne nå fram til deg. 

Og det angrer jeg ikke på den dag i dag. Det fungerte heldigvis til slutt. Den nervøse, usikre og vonde følelsen i magen min er endelig borte, og kampen er nå over. Da jeg for noen dager siden kunne holde deg i hånden igjen, var alt tilnærmet perfekt.

Jeg kan nå endelig kalle deg min, kjære Oktoberfestbillett <3

                                                          

Festivaler, slik som for eksempel UKA, er et fenomen som er i kraftig vekst her i Norge. Det kan sies at det norske kulturlivet har gjennomgått en form for "festivalisering", og det arrangeres stadig flere ulike festivaler med innhold som tiltrekker mennesker med ulike interesser. Oktoberfest er en del av UKA, og arrangementet har blitt en av studentfestivalens absolutte høydepunkt. I 2015 ble billettene til ølfesten i Dødens Dal revet vekk på under 30 sekunder, noe som førte til stor frustrasjon blant dem som ikke fikk tak i billetter. Et slikt arrangment tiltrekker seg likesinnede studenter, som en mandags ettermiddag i Oktober vil drikke øl, danse på bordet, spise pølser og kjenne på studentfellesskapet. Man er ikke redd for å samhandle med andre mennesker i en slik setting, og ukjente glass skåles i hytt og pine med mennesker du ellers ikke ville ha utvekslet et eneste ord med. Det er dette fellesskapet og denne samhandlingen med andre mennesker som er det som gjør at nettopp Oktoberfest er et av UKAs høydepunkt!

 


(Bildet er hentet fra Google)

 

Referanser: Tjora, Aksel (2013). Festival! Mellom rølp, kultur og næring. Oslo: Cappelen Damm akademisk

HVORFOR GJØR VI SOM VI GJØR?

Har du noen gang lurt på hvorfor de rundt deg oppfører seg som de gjør, reagerer som de gjør, utveksler de blikkene og ansiktsuttrykkene de gjør og så videre? Eller hva som gjør det greit at venninnen din kaller deg "bitch", mens du blir fornærmet og sint hvis en fremmed kaller deg det samme? Hva er egentlig forskjellen? Det er jo uansett et skjellsord. Hvorfor kan du kalle moren din for "mamma", mens venninnen din ikke kan det? Det er da strengt tatt bare et kallenavn?

De symbolske interaksjonistene mener å ha svaret: det er den mening som tillegges situasjonen, det vi oppfatter at noe betyr i det det skjer. Vi har selvfølgelig ingen planer om å være høye på pæra og bare regne med at alle Bartestudenter der ute, uavhengig av faglig retning, har hørt om symbolsk interaksjonisme. En kort forklaring er derfor på sin plass.

SYMBOLSK INTERAKSJONISME:

  • Er et perspektiv og en analytisk metode innenfor sosialvitenskap som brukes til å forstå våre sosiale, kulturelle og kommunikative verdener. Vi kan fundamentalt sett kalle det sosiologien om hverdagslivet.
  • Handler kort sagt om det mennesker gjør i hverdagslivet, og sier at det er våre kreative, kommunikative, aktive og refleksive handlinger som gir hverdagen mening.
  • Ble introdusert som begrep av Herbert Blumer allerede i 1937. Blumer mente at de mest kjente sosiologiske og psykologiske tilnærmingene til forståelse av menneskelig aktivitet utelot et viktig aspekt - mening. Analyser i symbolsk interaksjonisme baserer seg nemlig på tre premisser: 1) at mennesker handler overfor hverandre, situasjoner og ting sett ut i fra den mening de har for dem, 2) at denne meningen oppstår gjennom sosial interaksjon med andre mennesker, og 3) at denne meningen bearbeides gjennom en fortolkende prosess som mennesket benytter seg av når han skal forholde seg til en spesifikk situasjon. Derfor så Blumer symbolsk interaksjonisme som et alternativ til både sosiologisk og psykologisk tilnærming, fordi den konstaterer at "meningen som ting har for mennesker er sentrale i deres egen rett". Ergo: hva ting er har langt mindre å si enn hva de betyr.

 

(Bilde hentet fra Google) 

 
Da er det kanskje lettere å forstå eksemplene ovenfor. Venninnen din kan kalle deg en "bitch" uten at du bryr deg fordi at den situasjonen gir en helt annen mening enn hvis en fremmed kaller deg det. Dersom venninna di sier det, symboliserer det vennskap; dere kjenner hverandre godt og kan tulle med hverandre, dermed blir ordet "bitch" nærmest et kjælenavn. Hvis en fremmed bruker dette ordet om deg, derimot, så symboliserer det noe helt annet. Da vil du sannsynligvis oppfatte det som at dette mennesket har noe imot deg og ikke liker deg. Kjærligheten og tryggheten du følte i den første situasjonen byttes ut med fiendtlighet og usikkerhet.

Du kan kalle moren din for "mamma" uten problemer. Det korte svaret er at det er logisk fordi hun er mammaen din, men det handler om så mye mer. Det symboliserer det spesielle og unike båndet dere har, kjærligheten og omsorgen dere har for hverandre, alt dere har vært gjennom sammen nettopp på bakgrunn av at dere er mor og barn... rett og slett hvor mye dere betyr for hverandre. Da blir det unaturlig at venninnen din kaller din mor for "mamma" - satt på spissen kan vi si at det på sett og vis krenker og undertrykker deg og din mors unike relasjon.

Er det ikke helt utrolig hvor mye mening faktisk har å si for ulike situasjoner? Hvordan vi oppfatter en situasjon er helt avhengig av den betydning den har, og det bestemmer om utfallet av situasjonen blir positivt eller negativt. For oss tar perspektiver som symbolsk interaksjonisme uten tvil for seg det interessante i det hverdagslige, og vi håper at dere føler det samme etter å ha lest dette innlegget.

 

Referanse: Jacobsen, Michael Hviid (2009). Encountering the Everyday. New York: PALGRAVE MACMILLAN

FORVENTNINGER vs. VIRKELIGHET

Det er torsdags morgen. Klokken er 06.30. Ute titter solen såvidt frem, og du spretter opp av sengen - klar for en ny, lærerik og produktiv dag. Du tripper inn på det lune badet, tar deg en lang og varm dusj, mens du synger høyt til radioen. På kjøkkenet er kaffen ferdig traktet, og du lager deg en sunn, næringsrik og mettende frokost - en flott start på dagen! Bussen kommer presis, og du slenger deg ned på ett av de mange ledige setene. Du får sitte i fred, høre på avslappende musikk, samtidig som du går gjennom slidesene til dagens forelesning.

Etter en inspirerende forelesning, der du selvfølgelig fikk med deg og forsto alt, setter du deg glad og førnøyd på lesesalen. Her får du unnagjort en haug med skolearbeid, og du føler deg tilfreds med at du etter to måneder fortsatt er ajour med skoleplanen du laget i august. På bussen på vei hjem ringer du både foreldre og besteforeldre - det er viktig å holde kontakten selv om du nå bor langt hjemmefra.

Torsdag er handledagen, og du tar turen til REMA1000 for å handle inn billig mat for de neste syv dagene. Handlelisten er spekket av varierende og sunn kost, og det at totalsummen på varene er innenfor budsjettets grenser, gjør dagen enda bedre. Du lager middag til resten av kollektivet - det er jo alltid hyggelig å være i det spandable hjørnet.

Turen går videre ned til byen for litt torsdagshygge med venner og kjæreste - det er så godt at alle kommer overens med hverandre. Det blir med én øl, det er jo tross alt skole i morgen. Glad og fornøyd legger du deg i armkroken til kjæresten - klar for å lade batteriene til en ny, innholdsrik dag.

Men den gang ei.

Det er torsdags morgen. Klokken er 07.45. Du våkner tørr i halsen og med en kraftig hodepine. Kvelden i går gikk hardere for seg enn planlagt. Én øl ble til fem - det var jo tross alt onsdag (les: lillelørdag). Du hører ukjent mannesnorking ved siden av deg, typisk - enda en ting å forklare til venninnegjengen. Du er skikkelig tissetrengt og springer bort til badet, som selvfølgelig er opptatt. Slik er det jo alltid i et kollektiv på fem. Du går videre ut på kjøkkenet og tar deg et glass vann, ser på klokken og konkluderer med at 08.15-forelesningen bare kan glemmes (hvem går på disse forelesningene, uansett?). Turen går tilbake til sengen.

Klokken er blitt 12, og dagen din starter på ordentlig. Til frokost blir det havregrøt, som vanlig. Det er jo ikke akkurat så mye annet å velge mellom. Du lager dobbel porsjon, slik at du også kan ha det til middag: én ting mindre å tenke på! 14.15-forelesningen skal rekkes. Du springer unødvendig til bussen. Den er både sen og stappfulll. Du klarer likevel å presse deg inn, plassert tett mellom to svette medstudenter.

Etter nok en uinspirerende forelesning, der du ikke fikk med deg alt og heller ikke forsto halvparten, drar du hjem og tar deg noen velfortjente timer på sofaen med Netflixen. Heldigvis kan middagen varmes kjapt - sykt fornøyd med avgjørelsen i morges. Tankene faller et øyeblikk over på alt skolearbeid som egentlig burde gjøres. Skuldrene senkes likevel når du kommer på at du faktisk jobber best under press (og stress) - alt ordner seg jo. A´en du ønsket i begynnelsen av semesteret, er nå blitt erstattet med en "god nok" C. Du kommer også på at det faktisk er flere uker siden du sist snakket med familien hjemme. Moren din har ringt flere ganger, men du har vært for opptatt til å svare. Kanskje på tide å ringe hjem? Tar det i morgen.

På kvelden tikker det inn en SMS fra ei i vennegjengen som er giret på å ta en øl ute på byen - det er jo tross alt billig øl på torsdager. Du har egentlig ikke råd, men tenker at det får bli havregrøt i morgen også - du vil jo ikke bli oppfattet som gjerrig og kjedelig! Én øl blir igjen til fem, og du er ikke hjemme igjen før langt på natt. Lengselen etter en armkrok å sove i sniker seg innpå, og du sender en snap til fyren fra i går.

______________________ 

Kjenner du deg igjen? Slapp av, det gjør nok de fleste studenter fra tid til annen. Når man tar fatt på studentlivet, er det flere krav som skal fylles. Vi skal være flinke og pliktoppfyllende på skolen, få gode karakterer, være en god kjæreste, en kul og tilgjengelig kompis, gjerne ha flere frivillige verv, ringe jevnlig hjem til mor og far, se bra ut, trene og samtidig ha det gøy. Studenthverdagen blir ofte veldig annerledes enn man har sett for seg - friheten og de ulike kravene som voksenlivet forlanger, kommer ofte som et sjokk på mange. Noen klarer å balansere de ulike rollene, men de fleste av oss kommer ofte til kort. 

Spennet i hva vi ønsker å få til, er med på å sette begrensninger og føringer for hvordan vi ender opp med å handle i sosiale settinger, hvordan vi ser på oss selv og hvordan vi tror vi blir oppfattet av andre. Rollene vi tar på oss, kan med andre ord ofte være et resultat av våre tolkninger av hvordan vi tenker at andre ser på oss. Man setter et erlikhetstegn mellom hva man forventer av seg selv og hva man tror andre forventer av oss. Men det sier seg selv at det er vanskelig å sette av penger på BSUen, samtidig som du skal være med jentegjengen på "Thirsty-Tuesday" på Raus. Å dra hjem på 80-årsslag til bestemor samme helgen som favorittartisten spiller på Samfundet, vil kreve en hel haug med vurderinger for og mot.


Våre roller vil alltid endres, og man vil stadig stå i en eller annen form for konflikt - rollen som student kan jo også sies å være i uoverensstemmelse med seg selv. Hvordan skal man være flittig og strukturert, samtidig som man skal delta i alt det morsomme studentlivet har å by på? Resultatet av disse konfliktene blir ofte alt annet enn hva du hadde forestilt deg på forhånd, men la oss fortelle deg noe; SÅNN ER LIVET! Prøv å senk skuldrene litt. Sett deg ned i ett minutt eller to. Slapp av. Selv om det stilles forventninger til deg, regner ingen med at du skal være verdensmester i alt. Som (halv-)erfarne studenter kan vi også fortelle deg at studentlivet nytes best når man klarer å ta livet litt med ro. Bekymringer og stress gagner ingen, i alle fall ikke deg selv. Og et lite tips før vi (endelig) runder av; flytt lesesalen til en hip kafé i byen, ta en øl mens du skriver på semesteroppgaven, og sjekk opp alle de flotte guttene som går forbi. Så ringer du mor og sladrer om det etterpå ;-)

 


Referanser: Jacobsen, Michael Hviid (2009). Encountering the Everyday. New York: PALGRAVE MACMILLAN

 

SOSIOLOGIFESTIVALEN 2015

Hva er det første du tenker når du hører ordet "festival"?  Ved å gjøre et raskt Google-søk ser vi i hvert fall hva Internett ser ut til å forbinde med festival: musikk. Vi søkte nemlig på "festivaltyper", og ønsket var å finne forskjellige typer festivalkonsepter. I stedet kom det opp masse linker til nettsider som spurte "hvilken festivaltype er du?", med indiehipster, heavy metal-rocker og hiphoper blant alternativene. Musikkfestivaler er uten tvil populære, og de er viktige støttespillere når det kommer til alt fra kulturutvikling til fellesskapsfølelse folk imellom. Derfor er det så kjekt at det finnes mengdevis av festivaler i Norge, og ikke bare musikkfestivaler. Det har for eksempel lenge eksistert både matfestivaler, kunstfestivaler og middelalderfestivaler. Et nokså nytt festivalkonsept derimot, er Sosiologifestivalen i Trondheim.

Årets festival fant sted 3.september på Dokkhuset. Festivalen varte i hele 16 timer, og det var selvfølgelig helt krise for oss studenter som, allerede etter tre uker på skolen, er dødstrøtte og slitne som en gjeng pensjonister. For oss holdt det lenge å være konsentrert og delvis sosial i seks av dem. Men fortvil ikke - selv om det bare ble seks timers deltakelse så fikk vi med oss mye gøy, lærte oss nye ting og gjorde en hel del observasjoner. Det aller første vi la merke til, er noe vi anser for å være typisk norsk: den sterke drikkekulturen. Da vi ankom festivalen klokken 15.10 var det nemlig allerede flust med øl- og vinglass på de fleste bordene. Det er jo viden kjent at vi nordmenn liker å ha noe innabords når vi skal være sosiale med flere enn to personer av gangen, og derfor fortjener vi et klapp på skuldra. Det er tross alt ganske godt gjort å være villig til å drikke seg god og skeiv for å kunne være med vennene sine og bli kjent med nye mennesker. Især når man skal sitte stille og høre på foredragsholdere store deler av tiden, da er det ekstra imponerende at vi er så opptatt av det lille sosiale som skal foregå at vi fyller blæra og tømmer lommeboka. Er ikke det dedikasjon så vet ikke vi, altså. 

En annen observasjon er at når øvingsleder i SOS2019 - Vår sosiale virkelighet - tiltaler studentene sine idet hun går på scenen for å holde foredrag, så stiger liksom stemningen litt ekstra blant oss som tar dette faget. Overfladisk sett kan man si "ja, selvfølgelig er det kult når man blir nevnt av foredragsholder så alle får det med seg". Det er for så vidt sant det, det er kult at vi på et vis skilte oss ut på festivalen gjennom at vi tar et fag hun er øvingsleder i. Men HVORFOR er det kult? Vent litt, bare la oss ta på oss de sosiologiske brillene våre først...

...å, ja, nå ser vi det - det er følelsen av fellesskap og tilhørighet som gjør at stemningen stiger når hun nevner oss! Alle som drar på Sosiologifestivalen føler seg nok som en del av et fellesskap fordi vi har en felles interesse (alkohol. Nei da - sosiologi. Eller kanskje begge deler?).  Festivaler generelt er med på å skape stor grad av felleskap og tilhørighet blant folk nettopp fordi de deler en interesse, en opplevelse og, i etterkant, et spesielt minne. Sånn sett følte nok de aller fleste som deltok på festivalen seg som en del av et fellesskap, men akkurat i det foredragsholder nevner oss som tar SOS2019, så er vi en helt egen liten gruppe. Dermed opplever vi en tilhørighet som resten av deltakerne ikke opplever, og i et lite øyeblikk var det "oss" og "dem". Satt litt på spissen kan vi da si at vi tilhører samme referansegruppe, nærmere bestemt inngruppe, som det også kalles.  

 

Det siste foredraget før middag blir holdt av Ulla Forseth og Elin Kvande, og handler om deres nye bok Den norske modellen. Folk følger ivrig med og får med seg det meste, men noen av oss er en smule mindre konsentrert enn resten. Tankene våre har nemlig for lengst gått over på den gangen i 2013, da Ulla Forseth underviste i SOS1016 og avsluttet en forelesning med å synge "STOP! In the naaame of safety" foran hele klassen. Needless to say at vi hadde vanskelig for å være fokuserte på selve foredraget. I køen for å ta seg mat blir det gjerne til at man treffer på gamle bekjente og kanskje en venn av en venn som man traff på fest for to år siden. Siden vi nordmenn har så lett for å bli kleine og stressa hvis vi ikke har noe å snakke med hverandre om, så brytes isen med utsagn som "he he, de som står bakerst i køen får nok ikke noe mat!" og "her gjelder det å være kjapp hvis man vil ha mat, altså, hehehe". Alle er takknemlige for personen som bryter isen med fraser som dette, for da kan de fortsette å prate om maten og hvordan de som står bakerst i køen risikerer å ikke få noe (for de som lager maten har selvfølgelig ikke passa på at det er nok til alle sammen).

I 19-tiden sitter latteren løsere blant publikum. De er ikke lenger like stille. Vi mistenker sterkt at det har en direkte sammenheng med økningen av antall tomme vin- og ølglass som befinner seg i lokalet. Vi har dessverre ikke foretatt noen kvantitativ undersøkelse på det i SPSS, meeen vi føler oss ganske trygge på vår påstand likevel. Det kan også tenkes at latteren sitter enda løsere blant dem som i 17-tiden ga opp å følge med på foredraget som da ble holdt, og heller ga etter for fristelsen om å drikke og mingle i baren fram til middag. Det er i hvert fall høyst fascinerende å observere publikums endrede atferd etter litt mat og økt alkoholprosent i blodet. Man skjønner at nå, nå er det ikke lenger på det stadiet der man sitter hjemme og tar seg en øl før man skal på vors - nå er vi godt i gang med vorspielet. 

Før resten av studentene kommer til det stadiet der de har en alkoholprosent innabords som tilsier at de er klare for byen, legger denne gjengen med studenter/pensjonister fra seg notatbøkene og de sosiologiske brillene. Vi må nemlig hjem for å få vår forhåpentligvis ikke fullt så trøtt i trynet i morra-søvn. Vi kan bare håpe at de til slutt fikk nok alkohol i blodet til å ha en vellykket sosial kveld med venner og bekjente. Vi håper også for Guds skyld at de i de sene nattetimer på byen hadde noe å snakke med sine felles toalettkø-bekjente om. Kanskje de brøt isen med "he he, de som står bakerst i køen får ikke noe papir til å tørke seg med" og "her gjelder det å være kjapp hvis man vil ha dopapir altså, hehehe".

 

Referanser: Schiefloe, Per Morten (2011). Mennesker og samfunn. Bergen: Fagbokforlaget

HEI, BARTESTUDENTER!

Studentbyen Trondheim har nesten alt - Norges beste universitet, gode høgskoler, et livlig Studentersamfund, sexy og smarte mennesker, utesteder i fleng, en unik frivillighetskultur og alt du måtte ønske av restauranter, kaféer og butikker. MEN én ting mangler vi fortsatt: en skikkelig studentblogg.

Har du noen gang lurt på hvilket utested som passer din personlighet best? Hva som egentlig er forskjellen på en gløsing og en dragvolling? Hvilke sjekkemetoder som er de mest effektive, eller om du bor i riktig bydel? Dette er spørsmål vi ønsker å ta opp i denne bloggen. Gjennom å gå "undercover" i det vi mener er Norges beste studentby, skal vi finne ut av og skrive om det du som Bartestudent lurer på.

Hva vil DU at vi skal teste, gjøre observasjoner av og skrive om? Legg gjerne igjen en kommentar eller send oss en mail på bartestudenten@gmail.com. Vi nøler ikke med å teste våre egne grenser, og vi gleder oss til å bli utfordret av dere!

xoxo


Bildet er funnet her. Vi anbefaler forøvrig  "Overhørt på NTNU" for lett studenthumor!

Les mer i arkivet » November 2015 » Oktober 2015 » September 2015
BARTESTUDENTEN

BARTESTUDENTEN

23, Trondheim

Denne bloggen skrives hovedsaklig på vegne av bartestudenter, altså unge mennesker som har havnet i Trondheim for å studere. Samtidig finnes det nok litt snacks for den gjennomsnittlige studenten og Ola Nordmann her også. Så fortvil ikke; les og kos deg!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits